Etter at jeg landet i Dhaka og ble deretter raskt overført til Hospitalskipet Jibon Tari som var mitt hjem den neste uken. Denne båten ble flyttet langs elvene med noen måneders mellomrom slik at man kom til steder der befolkningen sjelden hadde muligheter for å motta helsehjelp. Filosofien til Impact Bangladesh var å gi hjelp til pasienter med visse "preventable" sykdommer, det var ikke et tilbud pasienter av alle kategorier. Behandlingen kostet minimalt for pasientene, kanskje etpar kroner eller tilsvarende. Ble behandlingen gitt helt gratis ble den misbrukt, eller ikke satt pris på. Men prisen ble satt så lavt at det var å betrakte som en symbolsk sum. Egenandelene dekket kun en brøkdel av de reelle kostnader. Grunnen til at organisasjonen kunne fortsette sitt virke var velvillige bidrag fra givere i Europa, først og fremst England. Impact Bangladesh har også sin norske søsterorganisasjon, Impact Norway, og interesserte kan lese mer om denne her .
Av sykdommene som ble behandlet regelmessig var grå stær, pterygium, klumpfot, hareskår, og fistelsykdommer etter fødsel. I løpet av de ukene jeg var der opererte vi ca 150 pasienter med grå stær, hvorav de aller fleste med matur / moden grå stær. Noen hadde moden grå stær på begge øyne og var i praksis blinde.De ble bragt til behandling av pårørende . I tillegg ble endel pasienter operert med pterygium, en innvekst på hornhinnen forårsaket av kronisk irritasjon av øynene som følge av sol, støv og røyk. I tillegg så vi på mange poliklininiske pasienter og ga hjelp til dem der dette var mulig. Men virksomheten på båten var i stor grad rettet inn mot å finne pasienter som kunne hjelpes med enkle operasjoner, eller andre forholdsvis enkle tiltak, som for eksempel gipsing av klumpfot.
Som en sammenfatning av mitt opphold der vil jeg si at jeg trodde jeg kunne gjøre noe for innbyggerne, men pga de enorme helseproblemene innså jeg at det man i høyden kan gjøre er å lære leger eller hjelpepersonell opp slik at de kan virke etter at vi har forlatt landet.
Jeg leste nylig at en indisk kvinnelig øyekirurg hadde operert 150 pasienter på et døgn. Det var få komplikasjoner under og etter operasjonene, men endel kom tilbake med irisprolaps (regnbuehinnen tøt ut av operasjonssåret) og måtte reopereres. Antallet alvorlige infeksjoner var i størrelsesorden 1%.
