Artikkelindeks

 


 I Meherpur organiserte de noe de kalte Mothers club, et samtaleforum der mødre spesielt men også kvinner generelt ble invitert til gruppesamtaler om temaer som opptok dem. Dette kunne dreie seg om ernæringsspørsmål, vaksinering, forebyggelse av sykdom, vann og sanitærforhold som var årsaken til mange smittsomme sykdommer (bl. a. kolera) , samt vold mot kvinner fra andre familiemedlemmer, først og fremst fra mannen.

Et tema som ble mye diskutert i Mothers club var anleggelse av såkalt Family Garden. Man ga kvinnene kunnskap om ernæring og hvordan de kunne dyrke grønnsaker og andre vekster som ga verdifulle tilskudd med vitaminer og proteiner, Videre fikk de frø og råd om gjødsling og dyrkning. Etter dette kunne kvinnene ofte lage en grønnsakhage, som de skjøttet med stor omsorg og flid. Overskuddsvarer fra hagen kunne de selge på det lokale markedet.
Og mannen fikk ofte mer respekt for kvinnen som på denne måten i høy grad bidro til familiens inntekter.



Landsbykvinne med sin Family Garden. Dyrking av grønnsaker og andre vekster ga verdifulle bidrag til familiens kosthold. Overskudd kunne selges på det lokale marked. Når kvinnene på denne måten kunne tjene egne penger ga dette økt selvtillit.

Likeledes fikk kvinnene råd om anleggelser av latriner som ellers kunne være et arnested for spredning av sykdommer. Videre bisto Impact med boring av dype brønner, samt analyse av vannet, slik at det ikke var helseskadelig. Et spesielt problem i Bangladesh var at grunnvannet kunne inneholde helseskadelige nivåer med arsenikk som førte til forgiftninger i befolkningen. 

De siste dagene av oppholdet tilbragte jeg dels i Dhaka dels i Cox Bazar. I Dhaka var et et folkemylder uten like, familier levde i gatene uten annet over hodet enn plastposer eller presenninger. Tigging og kriminalitet var ofte eneste mulighet for å overleve. Under hele oppholdet så jeg knapt en eneste turist. De siste dagene dro jeg til Cox Bazar, et feriested ved det indiske hav like ved den Burmesiske grensen. Stedet har verdens lengste sammenhengende sandstrand. Dagene her var en stor skuffelse, først og fremst fordi man som hvit mann ble utstatt for aggressiv tigging. Mange så det som sin oppgave å lure meg. Eneste lyspunkt var at jeg her traff en landsmann som jobbet i Leger uten grenser. Leger uten grenser driver i alt 3 flyktningeleire i Bangladesh, den nærmeste her lå like ved den burmesiske grensen. Han fortalte flere gripende historier om arbeidet i leiren.

Som sammenfatning av oppholdet i Bangladesh vil jeg si at jeg trodde jeg skulle reise dit for å hjelpe dem, men etter disse ukene følte jeg at jeg fikk gjort veldig lite, i hvertfall sett i sammenheng med den enorme gjestfrihet, hengivenhet og hjelpsomhet som jeg mottok fra dem. Jeg føler at jeg står i stor takknemnlighetsgjeld for det fantastiske oppholdet jeg hadde her. En stor takk også til Impact Norway som gjorde oppholdet mulig.