Artikkelindeks

 

EN VANLIG DAG PÅ KONTORET: NOEN PASIENTER JEG MØTTE...
Etter ca. 1 uke reiste jeg videre til Impacts faste hospital i Chaudunga. Forruten ovennevnte sykdommer hadde man her et stort proteseverksted, der pasienter fikk tilpasset proteser for alt fra et manglende ben til skoliose (skjev rygg), ofte sekundært til feilernæring.

Siste del av oppholdet hadde jeg i Meherpur, som ligger ca 2 mil fra den indiske grense. Meherpur lå i "rural" Bangladesh, og befolkningen her følte i at avstanden til Dhaka var meget stor, at de i liten grad kunne vente hjelp fra myndighetene. Impacts sykehus her var i stor grad rettet inn mot å gi befolkningen hjelp til å greie seg selv, dels ved direkte helsehjelp inklusive operasjoner, men også i stor grad ved rådgivning.
På sykehuset i Meherpur var det en øyepoliklinikk der jeg møtte mange pasienter med gripende historier. Noen av disse pasientene kunne ha fått behandling i Norge, andre ikke. Men til forskjell fra her eksisterte det her i Bangladesh intet sosialt eller økonomisk sikkerhetsnett for de som ble rammet. Hvis ingen i familien eller landsbyen ville ta seg av dem, ville de gå til grunne.

Denne unge mannen jobbet med skipsopphogging i Chittagong (se over) da han ble utsatt for en arbeidsskade med etsende væske i ansiktet. Det ene øyet er fullstendig borte, det andre betydelig skadet, han kunne bare skimte forskjell på lys og mørke. I Norge kunne man kanskje gjort noe for denne pasienten (hornhinneprotese) , men dette var umulig i Bangladesh.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne unge mannen henvendte seg for brilletilpasning. Han hadde et år i forveien fått svekket syn på høyre øye, og følte nå at synet på venstre også ble dårligere. Det viste seg at han hadde netthinneavløsning på begge øyne: På høyre side var denne gammel (bemerk grå skygge i pupillen på høyre side) på venstre side relativt fersk. Denne pasienten kunne i Norge ha blitt operert med gode muligheter for å redde venstre øye. Men netthinnekirurgi kunne bare utføres i Dhaka på privat hospital, og det har ikke en fattig mann fra landsbygda i Bangladesh råd til. Han måtte bare reise hjem og vente på å bli blind! 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne familien gjorde et enormt inntrykk på meg. En ung kvinne kom til undersøkelse fordi synet var blitt svakt. Hun bragte også med seg sine 2 sønner som også opplevde at synet var blitt svakere. Det viste seg at alle hadde optikusatrofi, dvs. svinn av nervevevet i synsnerven. Hun så bare fingertelling, guttene så endel bokstaver på tavlen. Tilstanden kan ikke behandles. Til overmål var hun blitt enke 5 år tidligere, og hadde ingen familie hun kunne få hjelp hos, og noen form for sosialhjelp eller trygdesystem eksisterer ikke i Bangladesh.
Etter noen sekunders rådslagning med meg selv beluttet jeg å gi denne stakkars familien min reisekasse med kontanter, men dette ble stoppet av sykehusledelsen, fordi de fryktet at de neste dag ville ha en kø av lignende pasienter utenfor døren.

 

 

 

 

Konemishandling var et stort problem i Bangladesh, og veldig vanskelig å gjøre noe med. Det eneste man kunne gjøre var i beste tilfelle å behandle skadene, de psykiske traumene var det verre å få gjort noe med, 


Denne unge kvinnen var blitt utsatt for vold fra sin ektemann. Øyeskaden var heldigvis ikke alvorlig. Legg også merke til merker etter kvelertak på halsen. Hun var nærmest apatisk av sjokk over det som hadde hendt. 

 

Artikkelvisninger
1147530