Artikkelindeks

 

En liten rapport fra oppholdet i Bangladesh sommeren 2010

Sommeren 2010 ble det lite seiling - for Svein var i Bangladesh. Han jobbet for Impact Foundation Bangladesh, en veldedig organisasjon som driver helsetjenester for de aller fattigste  i utkantområdene i Bangladesh. Svein tjenestegjorde  som øyekirurg på en båt som flyttes omkring på elvene der behovet er størst. Båten heter Jibon Tari som betyr "Livets Båt". I juli er det monsuntid i Bangla, dvs. det regner MYE! Vannet  kan i løpet av noen måneder stige med 10 meter. Da blir det trangt om plassen i verdens mest overbefolkede land.

 

Det flytende hospitalet - Livets Båt

 

Jibon Tari inneholder legekontorer og operasjonsstuer og alt man trenger for å utføre avansert kirurgi. Båten ligger ofte 4  måneder på hvert sted. I denne perioden opereres det innenfor fagområdene øye, øre-nese-hals, ortopedi og gynekologi. Sistnevnte omfatter fistelkirurgi, dvs. fødselsskader hos kvinner hvor alt revner under fødselen og gjør at kvinnene senere blir utstøtt pga lukt og renslighetsproblemer. En operasjon kan medføre at de blir godtatt i samfunnet igjen.

Kø for å få hjelp på Livets Båt

Det er omfattet med stor interesse når Jibon Tari kommer til et nytt sted. For mange er dette eneste muligheten til å få hjelp med invalidiserende medisinske problemer. Det er alltid kø for å bli registrert og kanskje få muligheten til behandling.

 

 

 

 

 

 

 

 


 

Bangladesh har et areal på ca 37% av Norges - men har ialt ca 150 millioner innbyggere, og befolkningen vokser raskt.

Landet er rikt jordbruksland i deltaet fra de store elvene Jamuna, Ganges og Meghna, Så langt har det bare når avlingene slår helt feil vært hungersnød, ellers har oppdyrking av nytt land gitt landet muligheter for å brøfø den sterkt økende befolkning. Elvene er livsviktige for avlingene, men samtidig er det ofte oversvømmelser som gjør at befolkningen mister hus, hjem, avling og buskap.

Men landet er fattig, gjennomsnittlig inntekt for en landarbeider /bonde er 2 USD pr dag. Med dette skal han forsørge seg selv og sin familie. Det sier seg selv at det blir lite på hver.

  
Arbeid på rismarken: Svært store deler av landet ligger i et elvedelta, der jorda er fruktbar. Så langt har nydyrking kunnet kompensere for befolkningsveksten, slik at befolkningen har fått mat. Plantekost (ris og mais) utgjør en stor del av maten.
Men dagslønnen er lav, ca 2 USD.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
  

Nesten alt arbeid ble utført manuelt, med okser som trekkdyr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 
 
 
 
 
Utenfor Chittagong, landets nest største by, blir skip som skal hugges opp kjørt opp på stranden og skåret i stykker av en hær av arbeidere. Disse jobber stort sett uten sikkerhetsutstyr av noe slag. Arbeidet er meget farlig, og en arbeider holder ikke i mange år før helsen er ødelagt, dersom man ikke har dødd i ulykker før. Blir en skadet står det 10 andre og venter på å få jobb. Verdens redere (også norske) benytter dette, fordi ingen kan gjøre det billigere.

I det hele tatt er arbeidskraften meget billig i Bangladesh.
Et annet område der dette har betydning er tekstilindustrien, og mens jeg var der var de opptøyer på en av landets tekstilfabrikker, pga. en ulykke med dødelig utgang, og underbetalte arbeidere.

Befolkningsplanlegging er vanskelig, pga islams syn på dette, men også pga. sosiale mekanismer som gjør at barna sees på som foreldrenes aldersforsikring. I et land med ekstreme grader av korrupsjon er det familien man må stole på. Det vil føre for langt å dvele for mye ved landets problemer, jeg vil i fortsettelsen gi et kortfattet bilde av hvordan mitt opphold der artet seg.



Etter at jeg landet i Dhaka og ble deretter raskt overført til Hospitalskipet Jibon Tari som var mitt hjem den neste uken. Denne båten ble flyttet langs elvene med noen måneders mellomrom slik at man kom til steder der befolkningen sjelden hadde muligheter for å motta helsehjelp. Filosofien til Impact Bangladesh var å gi hjelp til pasienter med visse "preventable" sykdommer, det var ikke et tilbud pasienter av alle kategorier. Behandlingen kostet minimalt for pasientene, kanskje etpar kroner eller tilsvarende. Ble behandlingen gitt helt gratis ble den misbrukt, eller ikke satt pris på. Men prisen ble satt så lavt at det var å betrakte som en symbolsk sum. Egenandelene dekket kun en brøkdel av de reelle kostnader. Grunnen til at organisasjonen kunne fortsette sitt virke var velvillige bidrag fra givere i Europa, først og fremst England. Impact Bangladesh har også sin norske søsterorganisasjon, Impact Norway, og interesserte kan lese mer om denne her .
Av sykdommene som ble behandlet regelmessig var grå stær, pterygium, klumpfot, hareskår, og fistelsykdommer etter fødsel. I løpet av de ukene jeg var der opererte vi ca 150 pasienter med grå stær, hvorav de aller fleste med matur / moden grå stær. Noen hadde moden grå stær på begge øyne og var i praksis blinde.De ble bragt til behandling av pårørende I tillegg ble endel pasienter operert med pterygium, en innvekst på hornhinnen forårsaket av kronisk irritasjon av øynene som følge av sol, støv og røyk. I tillegg så vi på mange poliklininiske pasienter og ga hjelp til dem der dette var mulig. Men virksomheten på båten var i stor grad rettet inn mot å finne pasienter som kunne hjelpes med enkle operasjoner, eller andre forholdsvis enkle tiltak, som for eksempel gipsing av klumpfot.

Som en sammenfatning av mitt opphold der vil jeg si at jeg trodde jeg kunne gjøre noe for innbyggerne, men pga de enorme helseproblemene innså jeg at det man i høyden kan gjøre er å lære leger eller hjelpepersonell opp slik at de kan virke etter at vi har forlatt landet.

 

Svein undersøker en ung muslimsk kvinne. i spaltelampe.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Svein under arbeid med grå stær operasjoner. På en dag kunne en kirurg operere opp til 30-40 pasienter. Operasjonsmetoden er en videreutvikling av ekstrakapsulær kataraktoperasjon (ECCE) som ble benyttet av norske øyekirurger frem til ca 1990. Metoden som brukes i utviklingslang kalles SICS, small incision cataract surgery. Med denne kunne modne tilfeller av grå stær - og dette utgjorde en stor del av pasientene- opereres på ca 10 minutter.
Jeg leste nylig at en indisk kvinnelig øyekirurg hadde operert 150 pasienter på et døgn. Det var få komplikasjoner under og etter operasjonene, men endel kom tilbake med irisprolaps (regnbuehinnen tøt ut av operasjonssåret) og måtte reopereres. Antallet alvorlige infeksjoner var i størrelsesorden 1%.

 

 

En fornøyd grå stær pasient, som ble operert dagen før.
Han var synlig fornøyd med nå å kunne SE!!!!!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

EN VANLIG DAG PÅ KONTORET: NOEN PASIENTER JEG MØTTE...
Etter ca. 1 uke reiste jeg videre til Impacts faste hospital i Chaudunga. Forruten ovennevnte sykdommer hadde man her et stort proteseverksted, der pasienter fikk tilpasset proteser for alt fra et manglende ben til skoliose (skjev rygg), ofte sekundært til feilernæring.

Siste del av oppholdet hadde jeg i Meherpur, som ligger ca 2 mil fra den indiske grense. Meherpur lå i "rural" Bangladesh, og befolkningen her følte i at avstanden til Dhaka var meget stor, at de i liten grad kunne vente hjelp fra myndighetene. Impacts sykehus her var i stor grad rettet inn mot å gi befolkningen hjelp til å greie seg selv, dels ved direkte helsehjelp inklusive operasjoner, men også i stor grad ved rådgivning.
På sykehuset i Meherpur var det en øyepoliklinikk der jeg møtte mange pasienter med gripende historier. Noen av disse pasientene kunne ha fått behandling i Norge, andre ikke. Men til forskjell fra her eksisterte det her i Bangladesh intet sosialt eller økonomisk sikkerhetsnett for de som ble rammet. Hvis ingen i familien eller landsbyen ville ta seg av dem, ville de gå til grunne.

Denne unge mannen jobbet med skipsopphogging i Chittagong (se over) da han ble utsatt for en arbeidsskade med etsende væske i ansiktet. Det ene øyet er fullstendig borte, det andre betydelig skadet, han kunne bare skimte forskjell på lys og mørke. I Norge kunne man kanskje gjort noe for denne pasienten (hornhinneprotese) , men dette var umulig i Bangladesh.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne unge mannen henvendte seg for brilletilpasning. Han hadde et år i forveien fått svekket syn på høyre øye, og følte nå at synet på venstre også ble dårligere. Det viste seg at han hadde netthinneavløsning på begge øyne: På høyre side var denne gammel (bemerk grå skygge i pupillen på høyre side) på venstre side relativt fersk. Denne pasienten kunne i Norge ha blitt operert med gode muligheter for å redde venstre øye. Men netthinnekirurgi kunne bare utføres i Dhaka på privat hospital, og det har ikke en fattig mann fra landsbygda i Bangladesh råd til. Han måtte bare reise hjem og vente på å bli blind! 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne familien gjorde et enormt inntrykk på meg. En ung kvinne kom til undersøkelse fordi synet var blitt svakt. Hun bragte også med seg sine 2 sønner som også opplevde at synet var blitt svakere. Det viste seg at alle hadde optikusatrofi, dvs. svinn av nervevevet i synsnerven. Hun så bare fingertelling, guttene så endel bokstaver på tavlen. Tilstanden kan ikke behandles. Til overmål var hun blitt enke 5 år tidligere, og hadde ingen familie hun kunne få hjelp hos, og noen form for sosialhjelp eller trygdesystem eksisterer ikke i Bangladesh.
Etter noen sekunders rådslagning med meg selv beluttet jeg å gi denne stakkars familien min reisekasse med kontanter, men dette ble stoppet av sykehusledelsen, fordi de fryktet at de neste dag ville ha en kø av lignende pasienter utenfor døren.

 

 

 

 

Konemishandling var et stort problem i Bangladesh, og veldig vanskelig å gjøre noe med. Det eneste man kunne gjøre var i beste tilfelle å behandle skadene, de psykiske traumene var det verre å få gjort noe med, 


Denne unge kvinnen var blitt utsatt for vold fra sin ektemann. Øyeskaden var heldigvis ikke alvorlig. Legg også merke til merker etter kvelertak på halsen. Hun var nærmest apatisk av sjokk over det som hadde hendt. 

 


 

Om kvinnenes stilling:

Kvinne med niqab

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Kvinne i Niqab:
Jeg fikk et litt annet syn på tildekking i løpet av mitt opphold her.
Kvinner som ikke dekket seg til ble ofte utsatt for intense tilnærmelser fra menn ute på gaten. For å unngå dette dekket de seg til. Tildekking av ansiktet var ikke nødvendigvis et krav fra mannen, men kunne like gjerne skje som et ønske fra kvinnen om å få være i fred.

Som man ser på bildet kunne kvinnene fremstå som ytterst tiltrekkende selv i tildekket tilstand. Under niqaben kunne de ha både neglelakk og sminke! (les forøvrig om dette i Åsne Seierstads bok: Bokhandleren i Kabul)  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

Kvinner utenfor moskeen:
Ca. 90 % av befolkningen i Bangladesh er muslimer, og de tar sin religion alvorlig. Bønn 5 ganger om dagen var obligatorisk, og så sant mulig burde man gå i moskeen på hviledagen. Men: mens mennene følger bønnen i moskeen har kvinnene ikke adgang, de kan allernådigst følge bønnen fra skyggen utenfor, samtidig som de kunne be om almisser fra forbipasserende.


 


 I Meherpur organiserte de noe de kalte Mothers club, et samtaleforum der mødre spesielt men også kvinner generelt ble invitert til gruppesamtaler om temaer som opptok dem. Dette kunne dreie seg om ernæringsspørsmål, vaksinering, forebyggelse av sykdom, vann og sanitærforhold som var årsaken til mange smittsomme sykdommer (bl. a. kolera) , samt vold mot kvinner fra andre familiemedlemmer, først og fremst fra mannen.

Et tema som ble mye diskutert i Mothers club var anleggelse av såkalt Family Garden. Man ga kvinnene kunnskap om ernæring og hvordan de kunne dyrke grønnsaker og andre vekster som ga verdifulle tilskudd med vitaminer og proteiner, Videre fikk de frø og råd om gjødsling og dyrkning. Etter dette kunne kvinnene ofte lage en grønnsakhage, som de skjøttet med stor omsorg og flid. Overskuddsvarer fra hagen kunne de selge på det lokale markedet.
Og mannen fikk ofte mer respekt for kvinnen som på denne måten i høy grad bidro til familiens inntekter.



Landsbykvinne med sin Family Garden. Dyrking av grønnsaker og andre vekster ga verdifulle bidrag til familiens kosthold. Overskudd kunne selges på det lokale marked. Når kvinnene på denne måten kunne tjene egne penger ga dette økt selvtillit.

Likeledes fikk kvinnene råd om anleggelser av latriner som ellers kunne være et arnested for spredning av sykdommer. Videre bisto Impact med boring av dype brønner, samt analyse av vannet, slik at det ikke var helseskadelig. Et spesielt problem i Bangladesh var at grunnvannet kunne inneholde helseskadelige nivåer med arsenikk som førte til forgiftninger i befolkningen. 

De siste dagene av oppholdet tilbragte jeg dels i Dhaka dels i Cox Bazar. I Dhaka var et et folkemylder uten like, familier levde i gatene uten annet over hodet enn plastposer eller presenninger. Tigging og kriminalitet var ofte eneste mulighet for å overleve. Under hele oppholdet så jeg knapt en eneste turist. De siste dagene dro jeg til Cox Bazar, et feriested ved det indiske hav like ved den Burmesiske grensen. Stedet har verdens lengste sammenhengende sandstrand. Dagene her var en stor skuffelse, først og fremst fordi man som hvit mann ble utstatt for aggressiv tigging. Mange så det som sin oppgave å lure meg. Eneste lyspunkt var at jeg her traff en landsmann som jobbet i Leger uten grenser. Leger uten grenser driver i alt 3 flyktningeleire i Bangladesh, den nærmeste her lå like ved den burmesiske grensen. Han fortalte flere gripende historier om arbeidet i leiren.

Som sammenfatning av oppholdet i Bangladesh vil jeg si at jeg trodde jeg skulle reise dit for å hjelpe dem, men etter disse ukene følte jeg at jeg fikk gjort veldig lite, i hvertfall sett i sammenheng med den enorme gjestfrihet, hengivenhet og hjelpsomhet som jeg mottok fra dem. Jeg føler at jeg står i stor takknemnlighetsgjeld for det fantastiske oppholdet jeg hadde her. En stor takk også til Impact Norway som gjorde oppholdet mulig.

Artikkelvisninger
1061216