Artikkelindeks

Historien bak den moderne IOL
Under 2.verdenskrig tjenestegjorde en betydelig bidragsyter til den moderne grå stær kirurgis far Harold Ridley i som militærlege for RAF. Som man vil vite gjorde jagerpiloteneher en heroisk innsats under luftkampene i Battle of Britain. Av de som overlevde fikk mange skader , og i denne sammenheng gjorde Ridley en epokegjørende observasjon. Piloter som hadde øyeskader av plexiglasbiter som hadde trengt inn i øyet når cockpiten ble skutt i stykker hadde praktisk talt ingen inflammasjon! Av dette sluttet han at plexiglass var et materiale som i tillegg til å være gjennomsiktig attpåtil  oppførte seg meget vevsvennlig i øyet, det kunne ligge inert i øyet i lang tid uten å gi problemer!

En meget viktig mangel med grå stær kirurgien så langt var mangel på synsmessig rehabilitering. Pasienter som fikk fjernet linsen måtte bruke stærbriller med de begrensningene som dette medførte. Dette er først og fremst innskrenket sidesyn pga colabånnbriller samt ulik bildestørrelse på øynene dersom bare det ene øyet ble operert.
Hva om plexiglass kunne brukes til å lage en linse som kunne settes inn i øyet? Etter krigen arbeidet han videre med denne oppdagelsen.
Til å begynne med utformet han den nye linsen slik som den gamle dvs som en litt flattrykt rund struktur som ble satt inn bak pupillen. Dette fungerte bra hos enkelte, men hos andre var den for tung (den veide ca. 10 milligram). Den nye linsen (heretter kalt IOL, intraokulær linse) kunne løsne og gnage rundt på andre strukturer i øyet, først og fremst iris , regnbuehinnen. Dette førte til det såkalte UGH syndrom (dvs Uveitis = regnbuehinnebetennelse, glaucoma = grønn stær, høyt øyetrykk og Hemorrhagia = blødning).

Det gjaldt således å redusere vekten på IOL og finne bedre måter å feste denne på.
IOL'en ble gjort tynnere og mindre og fikk støtteben som skulle holde den på plass bakenfor pupillen. Jeg skal ikke gå inn på alle modifikasjoner som ble prøvd, men bare konkludere med at en moderne IOL ser slik ut. 

 

 
  En moderne IOL. Merk de tynne bena som holder linsedelen bak pupillen. Hele IOL'en settes inn i den gamle linsekapselen og gror fast der.

   

Materialet som Ridley brukte het Perspex CQ. Et lignende materiale PMMA (poly-methyl-meth-acrylat) ble rutinemessig brukt frem til ca 1995. I spesielle tilfeller brukes det også i dag.

En begrensning ved dette materialet er at det er stivt og ikke bøyelig.

Etter denne tid er det blitt utkonkurrert av myke materialer, slik som silikon og acryl. Fordelen med disse materialene er at de kan settes inn gjennom mye mindre snitt i øyet.

Artikkelvisninger
1147557